Har den følelsen nå... Den følelsen da alt er helt jævlig og man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Jeg vil bare stikke av egentlig nå, stikke av eller bare sperre meg inne og ikke snakke med noen. Ikke snakke med en eneste person eller noe. Jeg har også et sinneproblem så jeg må prøve og styre, men det er ganske umulig. Har det jo ang depresjonene. Jeg blir syykt fort sur, for en minste ting. Spesielt om jeg har mine dårlige dager. Jeg sluttet å gå til Psykolog og alt er bare fucked up i livet mitt akkurat nå. Vil virkelig bare sperre meg ordentlig inne nå. Ingenting er som det skal!

Vil egentlig ikke vise meg utenfor døren akkurat nå.
Også til en annen ting. Selvtilitt. Selvtilitten min er virkelig på bunn, helt jævlig. Og en av tingene er jo strekkmerker og kviser kan man vel si. Strekkmerker har jeg overalt føler jeg da iallefall. Har på innsiden av lårene, ved siden av bikinilinjen, og nede på magen.. Er så sykt irriterende for føler meg så sykt mere stygg med strekkmerkene. Føler meg liksom verre med strekkmerkene, og har så lyst å få de vekk.. Har ikke strekkmerker fordi jeg har vært gravid eller noe sånt. rett og slett så aner jeg ikke hvorfor jeg har det. Men jeg bare vet at det sliter sykt på selvtilitten min det og, i tilegg til alt det andre!

Låret

Magen.
Og i tillegg til strekkmerkene så har man jo egentlig resten av utseende mitt. Jeg er for hvit, jeg er for stygg, jeg har stygg nese, stygge pupper, tjukk mage, tjukke lår, tjukke armer, tjukke fingrer, store føtter osvosv. Alt dette går rundt om kring i hodet mitt hele tiden. Jeg er ikke god nok, ingen vil ha meg, ingen liker meg, jeg er for stygg og jeg er alt for tjukk. Jeg får nesten enda dårlige selvtilitt når jeg ser jenter som er tynn, spesielt de som er tynn og har store pupper. Jeg brukte før å tenke at dem som e tjukk, har store pupper og de som er tynn har mindre pupper. Men det er jo ikke sånn det her, heheh. Men uannsett når jeg ser tynne folk vil jeg virkelig bare sperre meg inne, kle på meg en plastpose så ingen ser meg. Føler meg så utrolig tykk at det er ingen som aner det! Synes passelig at det er hardt og være i denne verden på en måte. Spesielt etter Emilie døde.

Sånn ser jeg ut! Tror faktisk jeg holder magen litt inn her. Det er helt jævlig ja!

Gud, vær så snill. Jeg ber deg! Og jeg har desverre ikke mulighet til noe treningssenter.... FML
Jeg har også det at jeg føler at ingenting jeg gjør er godt nok. Jeg føler alt jeg gjør blir feil, jeg sliter generelt på skolen også pga dette. Av og til gir jeg bare helt opp på alt. bare gidder ingenting. Føler jeg må tenke før jeg snakker, hvis ikke jeg gjør det sier jeg noe dumt eller uannsett. Ingenting blir rett. Jeg er et problem for alt og alle. dette er det som går rundt om kring i tankene mine og alt. Er så sykt mange tanker som går rundt om kring i hodet mitt hele tiden. Og ja, det er sykt irriterende. Jeg gleder meg bare til at jeg skal dra og nesten bo hos Melissa i noen uker, tror tankene mine går på noe annet enn disse depresjonene ja! Livet mitt er ikke lett nei. Er så vanskelig og være rundt her, heletiden. Tenker alltid det verste på alt. "Hva tenker hun eller han om meg? Synes de jeg er stygg? Lukter jeg vondt? Hvorfor hater de meg, hvorfor ser de stygt på meg?"


Emilie Sofie Helbostad er en grunn til kjempemange ting her. Ikke at jeg har dårlig selvtilitt, men hun hjalp meg alltid med ting jeg sleit med, hun var den eneste jenta som forsto meg 100% fult ut. Kan også si at mamma og pappa vet ikke dette, at jeg faktisk har en bestevenninne (de kjente henne ikke) som døde for 2 år siden. Det er iallefall mye av grunnene til at jeg skulken skolen utrolig ofte, og spesielt det at nesten ingen trodde meg, det gjorde det bare enda verre... Hun var mitt alt, hun var den eneste jeg hadde, den eneste jeg stolte på. Hun var det jeg så opp til om dagene. Det føltes som om det var igår den dagen hun døde. Hun skulle faktisk til Tromsø til onkelen sin 3 uker etterpå, og da skulle vi også dit. Men det skjedde jo ikke siden hun døde. Jeg har ikke ord om hvor mye jeg vil ha henne tilbake, det er så rart det og ikke kunne snakke med henne i telefon, skype, msn, facebook og alt. Er så rart og vite at man aldri vil høre stemmen hennes igjen, ALDRI. Det er sykt vondt, ingen som aner det. Sliter så sykt med det enda, og komme over at hun faktisk er borte. Jeg vet man må komme videre, men emilie var virkelig min bedre halvdel. Hun var det! Skulle ha ofret alt for å få henne tilbake. ALT! ♥
Meg og henne i 2009/10
Også er det selvskading... Det har jeg holdt på med siden Emilie døde. Jeg føler nesten at jeg kan snakke med henne når jeg kutter meg. Etter jeg liksom har gjort det så sitter jeg og snakker til armene mine. Som om det skulle vært Emilie. Føler jo det er sykt teit men det er min måte og takle det på. Kutter også pga jeg skal "føle" at jeg lever på en måte. Dette med kuttingen, jeg vet kjempegodt at det ikke vil bli bedre eller noe sånt, og jeg vet også at det blir arr som ikke går bort. Jeg har et sinneproblem, et veldig stort et som ofte fører til selvskading. Dette er egentlig et problem for meg, et problem som jeg kind of sliter med. Jeg gikk jo til psykolog i 3-4 mnd. Men jeg kunne ikke snakke med henne om noe, og hun hjalp meg ikke så jeg sluttet. Så nå når jeg flytter til Tromsø (Om jeg kommer inn) så skal jeg melde meg på Bup. Og da skal jeg prøve å få slutt på kuttingen. Vet at jeg burde slutte, men det er ikke så lett når at jeg føler jeg kan snakke med Emilie når jeg gjør det. Jeg har også en bestevenninne som også kutter seg, så jeg er glad jeg iallefall har en jeg kan snakke om det om! Kan også si at om jeg har kuttet meg mye, eller ja på en arm, så går jeg med bandage på.. For er ikke så glad i å vise de fram selv om folk ser arrene uannsett.

Dette er tatt nylig.
Men jeg er så glad jeg har de vennene jeg har som faktisk får meg igjønna dagene. Jeg elsker dere!
Den jenta som faktisk har alle de her tankene rundt om kring i hauet er da meg... Dette er meg faktisk:

Er ikke verdens peneste heller da. Men dette er meg, som sliter med alt! Men fremdeles har verdens beste venner, som elsker meg for den jeg er. Og det setter jeg utrolig stor pris på! ♥
Hva synes du egentlig om dette?